25 meter høye trær, nesten en meter i tverrmål, omtrent ti meter fra husveggen - trær som viser klare tegn til alderdomssvakhet - er ikke noen stas å ha stående. Hva ville skje den dagen stormkastene var fra nord og røtter og stamme ikke lenger fant det kampen verd å stå imot?
Da var det bedre å ta kontrollen selv og be Arne Toralf om assistanse (- eller var det nesten omvendt? - i hvert fall det med kontrollen?). Tirsdag for tre uker siden skjedde det. Og det høres godt når en slik kjempe faller til bakken! Det blir nok mye ved - nok for enda noen år.
Men litt vemodig er det - det må jo sies - når disse prakttrærne ikke lenger skal stå der i all sin majestet og få sin veldige, grønne drakt når våren er der - et av de virkelig sikre vårtegnene her i Amundsbotn. Og det mest alvorlige med det, er at de to som nå står igjen, blir en enda større trussel for huset, selv om de ikke har de alvorlige alderdomstegn enda. Så i løpet av uken må nok et tre falle for sagen. Det siste, og nå største, skal få stå nok en tid - i seg selv er det ingen direkte trussel - men - det blir ingen særlig pryd lenger når det står der aleine. Men - det blir litt mye arbeid på en gang om det også skulle tas i samme runde - det får få vente enda en stund. Eller - er der noen som vet om noen som ønsker litt ekstra bøketrevirke? Her blir en del å ta av!
Men ikke alt skjer for håndemakt. Etter en stormværsdag første helgen i januar kom telefon fra kraftlaget at et tre hadde revet ned strømledning til hytta på Seim, men heldigvis - ikke skadet huset! Men - nærmere større ødeleggelse kunne det ikke kommet: En liten bøy ytterst ute på aluminiumsdekkplaten på kanten av taket er ellers eneste merke etter fallet! Men dette skal vi ikke sørge over. Kanskje det var på tide å åpne opp for mer av sola og lyset fra sør? Her er rikelig med trær igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar