Hvor går kirken...?

Det er en spennende tid for den norske kirke. Mange lurer på hvilken vei kirken vil ta - og mange lurer på hvilken vei en skal velge når kirken har valgt å gå en vei en ikke ønsker være med på. At det har vært og er vanskelig for den som lever med en likekjønnet seksuell identitet å møte kirkelige holdninger, er ikke vanskelig å forstå. Men jeg skulle ønske kirken hadde brukt en helt annen grad av engasjement på å finne ut hvordan dette kunne endres på en god måte - uten å gå til det skritt å anerkjenne selve homoseksualiteten som likestilt med tradisjonelt syn. Det gjør dessverre at både jeg og mange med meg stadig mer kjenner oss fremmedgjort i dette som er vår egen kirke. I denne situasjonen har min tro på betydningen av de frie organisasjoner i kirken fått en betydelig styrking - så sant de makter å stå fast i trofasthet. Jeg er uendelig glad for at de er der og gir mulighet til å finne sammen i et arbeid som ikke er avhengig av og knyttet til kirkens styringsstruktur. Det kan gjøre det mulig tross alt å fortsette å gjøre en oppriktig tjeneste i de oppgaver jeg er blitt gitt som prest i denne kirken. Men - her er vel ikke stedet for de utfyllende betraktninger - det får jeg heller finne plass for i andre sammenhenger.